Vi lever i en tid der vi overstrømmes av informasjon og muligheter til å tilegne oss ny kunnskap - men samtidig er mye av samfunnet, også i kulturell forstand, preget av en økende flyktighet.
Den enorme mengden digitalt tilgjengelig informasjon på Internett har endret lesevanene hos mange av oss fra å før lese hele artikler til nå å bare lese overskrifter og ingresser, samt skumme artikler for innhold vi er på jakt etter. Parallelt med dette er store deler av medie-verden så avhengige av reklameinntekter at antall klikk på nyheter, antall lyttere til radiosendinger og seere til TV-program i langt større grad enn tidligere definerer innholdet vi serveres. I kirkene presses det på for bredere musikalsk sjangerbruk og økt grad av frivillighet. Mye tilgjengelig informasjon, muligheten til å nå mange med enkle virkemidler og ønsker om bredere sjangerbruk og frivillighet har mye positivt med seg, men samtidig en del utfordringer.
1. Morsomme sanger om julestri og sommerkropp, som i seg selv ikke nødvendigvis er noe problem, stjeler spilletid fra f. eks. tradisjonelle julesanger og -salmer. Humor, og til dels kjendisfaktor, skaper interesse og salgbarhet. Det som selger akkurat nå, og som genererer flest lyttere og avspillinger, kan stjele mye spilletid og føre til at vi ubevisst mister gjennomarbeidet kvalitet og kulturarv.
2. Vi står i fare for å venne oss til slurv. Måten vi omgir oss med informasjon på, siler den og plukker ut bruddstykker, foregår mer eller mindre hele tiden. På datamaskiner, nettbrett og smarttelefoner er vi nærmest omringet av nyheter, underholdning og fagstoff - og det er nok på mange måter naturlig at hjernen velger å bare skumme litt i alle inntrykkene. Kan det være at graden av skumlesing og utsiling av stoff også kan få konsekvenser for hvordan vi jobber med andre ting? Skumlesing av noter, snarveier når vi spiller osv.? Jeg husker enda veldig godt en av kommentarene fra Trond Kverno, som var sensor på min eksamen i liturgisk spill: "Når du spiller koralboksatsen: Spill satsen, ikke nesten satsen!" Jeg har alltid vært glad i å gjøre egne ledsagesatser og spille fritt, og gjerne bruke en form for generalbass-tankegang ved spill av koralboksatser, der melodien og bassen var notetro mens alt og tenor ble fylt inn litt mer på rutine. Slik sett var jeg tidlig ute med skumlesingen:-) Men Kverno hadde et veldig godt poeng. Gjør det skikkelig! Det skylder vi både komponist/arrangør og menighet.
Muligens er også det samme bakgrunnen for noe av problematikken Stig Wernø Holter tar opp i sin artikkel om satser i den nye koralboka som sto på trykk i Norsk Kirkemusikk 1/2019. I en del satser er det brudd på grunnleggende regler i tradisjonell satslære. I noen tilfeller bevisst, men kanskje ikke i alle? Selv lærte jeg mye av det jeg kan om satslære av å spille koralsatser som organistvikar fra jeg var 12 år gammel - og nettopp dette pedagogiske aspektet er i seg selv et argument for å bestrebe seg på å både skrive og utgi godt håndverk som følger regler for god stemmeføring. Om man tar lett på det, i det som nærmest er «grunnboka» i koralspill, risikerer man å bidra til forringelse av håndverket det er å skrive gode koralsatser. Likevel må det legges til at innføringen av nye sjangre i salmeboka fordrer en viss fornyelse i satsteknikker der tradisjonell koralsats ikke fungerer.
3. Flere innslag av sanger i ulike «rytmiske» sjangre gjør at behovet for større kompetanse i besifringsspill melder seg. Dette har ikke vært særlig vektlagt i norsk kirkemusikkutdanning tidligere, og slik jeg forstår det er det heller ikke det nå. Det er en utfordring å prestere i sjangre man ikke kjenner, og eventuelle middelmådige fremføringer av musikk som følge av dette er en dårlig opplevelse for både den som spiller og den som hører på. Her trengs det gode læringsressurser, og åpenhet og vilje til å sette seg inn i dem før man som utøver underkjenner nye musikalske sjangre. Man lærer ikke godt besifringsspill uten innsats.
4. Ønske om mer deltagelse av frivillige i kirka fører til mindre kontroll over kvaliteten på musikalske bidrag, og i tillegg genererer frivillige medmusikanter merarbeid i form av tid til fremskaffing av noter, kommunikasjon og øving. Sistnevnte fører også ofte med seg enda mer ugunstig arbeidstid i et sådan allerede belastet yrke. Dette må det tas høyde for i stillingsressursene!
Verden endrer seg stadig, også i kirka. Jeg tror vi trenger å forholde oss aktivt til det og åpne for endring - men med bevissthet om at for mye populisme og flyktighet på lang sikt kan være ødeleggende. Kvalitet og slitestyrke må fortsatt være bærende elementer!
Comments